- Team Alstad
- Implantatbehandling
- Priser
- Kontakt
- Tannhelseinfo
Implantater i tannbehandling kan spores langt tilbake i tid, ettersom tannsykdommer har plaget menneskeheten siden tidenes morgen.
Babylonerguden “Ea” ble allerede ca. år 5000 f.Kr. opphøyet til “tannormens fiende”. Da Herodotus, som den første, beskrev tannbehandlere som leger ca. 500 f.Kr., refererte han antakelig til et større antall spesialister i det gamle kongedømme Egypt som drev tannbehandling fra 3000 f.Kr. – ca. 525 f.Kr. Hesi-Ra, ca. 2600 f.Kr. var den første som ble anerkjent som dental praktiker (tannlege), og ca. år 1900 f.Kr. beskrev Coden av Hammurabi den første profesjonelle trekkingen av en tann.
Mange omtaler tenner festet på implantater som noe nytt. Historien om dentale implantater er imidlertid like gammel som den er fascinerende.
Tenner fra dyr og kunstige tenner karvet i elfenben ble formet og satt inn på overklassens tannløse kvinner i det gamle Egypt. Det beskrives at unge tjenestejenter måtte ofre en eller flere tenner for at husets herskerinne skulle få fylt opp sitt mangelfulle tannsett.
Tapte tenner ble betraktet som et så stort handikap at kunstige tenner/dyretenner ble implantert før mumifisering av lik for å sikre velvære og status i det neste liv.
Norman Cranin mener at de tidligste dokumentasjoner på implantater i tannbehandling skriver seg fra pre-colombiansk tid.
I 1931 fant Popenoe hodeskaller på Playa de los Muertos i Ulua River Valley i Honduras, med tenner karvet i mørkt steinmateriale. Funnet er fra ca. 600 f.Kr. og røntgenbilder viser beinformasjon rundt implantatene. Dette viser at “tennene” hadde fungert. Smerten ved slike inngrep ble sannsynligvis redusert ved at mayafolket tygget kokablader og spiste hallusinerende sopp.
Saville viste ved utgravninger i Ecuador at pre-inca indianere laget gullinnlegg i tenner og utførte implantasjoner og replantasjoner (gjeninnsetting) av tapte tenner. Både hos aztekere, grekere, etruskere og romere finnes beviser på tannimplantater. Dette viser at de fleste kulturer har vært opptatt av tenner til alle tider.
Znamensky, Bonewell og R.E. Payne rapporterte alle i 1890-årene om tannimplantater i kunstige (alloplastiske) materialer: gull, porselen, irridium, guttaperka og kautsjuk. I sitt foredrag i National Dental Association Meeting i 1898 beskrev Payne “implantation of a silver capsule”, en kapsel som skulle gro fast i kjevebenet i 3 måneder og hvor en krone skulle påsettes senere – altså den første beskrivelse av osseointegrasjonsprinsippet.
I 1914 dokumenterte E. J. Greenfield med stor nøyaktighet implantasjonsprosedyrer i vitenskapelig litteratur. Han mente at dentale implantater var “the missing link in dentistry”. Videre skrev han, “hvis leger kan bruke metaller i beinstruktur, hvorfor kan ikke tannleger gjøre det samme?” Han beskrev også detaljert viktigheten av sterile rutiner ved behandlingen og nødvendig munnhygiene. I 1937 utviklet og patenterte Adams et sylinderformet, gjenget implantat med glatt hals og avrundet “rotspiss”, som ble operert inn i kjevebenet, påsatt en tilhelingsskrue for å dekkes med tannkjøtt og gro fast før en tann ble påsatt.
Etter at Venable utviklet legeringen som fikk navnet Vitallium i 1937, laget og benyttet Alvin og Moses Strock implantater i dette materialet på 1940-tallet. Svenske Gustav Dahl patenterte i 1943 det subperiostale implantatet, fikk besøk av Gerskhoff og Goldberg fra USA som gjorde prinsippet med å legge en metallramme oppå kjevebenet/under tannkjøttet kjent.
Isiah Lew utviklet teknikken med direkte avtrykk av kjevebenet, mens Linkow, Weinberg og Bodine presenterte skruimplantater – ikke nytt- viser at fantasien var stor i utformingen av skruimplantater sine unilaterale (enkeltsidige) subperiostale implantater på 1950-tallet.
Senere har Mentag, Cranin og Weber laget modifikasjoner og endringer helt opp til 1970-tallet. Den siste endringen mht. subperiostale implantater er Robert James’ arbeide med CT- skanning teknikk for fremstilling av implantatet, støping i titan og overflatebehandling med hydroxylapatitt.
Utviklingen av moderne implantatprinsipper skjøt fart på begynnelsen av 1980-tallet. Da ble det i all hovedsak fokusert på rotformede, sylindriske skruimplantater.
Ledermannimplantatet (Sveits) som var en ett-trinnsskrue, ble mye benyttet og med stor vellykkethet. Deretter overtok 2-trinnsimplantatet oppmerksomheten, ikke minst takket være Per I. Braanemarks dokumentasjon på og markedsføring av ”osseointegrasjonsprinsippet”.
Internasjonale forskningssentra, produsenter og fagmiljøer har de siste årene konsentrert sin innsats på implantatets overflate i forhold til vevsvennlighet og integrasjonstid i benet. I dag ser man at trenden går i retning av kortere integrasjonstid og mer direkte belastning av implantatene.
Dette er svært interessant sett med tannlege Alstad’s øyne. Han var en av landets første (allerede i 1981) tannleger som benyttet et såkalt ”overflatebehandlet” skruimplantat, nemlig Ledermann-skruen fra Straumanninstituttet. Skruen hadde en ru TPS-overflate, forkortelse for Titan-Plasma-Spray, og protesen ble fremstilt og montert så snart tannteknikeren hadde laget den. Så ble det så godt som globalt vedtatt å benytte 2-trinns, osseointegrasjonsteknikk hvor implantatet skulle vokse inn i kjeven fra 3 – 6 måneder før tennene ble laget. Og nå er man altså der hvor man startet for 25 år siden hvor implantatene skal belastes så fort som mulig, og helst samme dag som de settes inn. ”Nobel Guide – Tenner på 1 Time” er den nyeste teknikken i så måte.
De siste 10-15 års omfattende dokumentasjon viser at implantatbehandling etter 2-trinnsmetoden er en sikker behandling, selv med betydelig kortere innveksttid enn de opprinnelige 3 – 6 månedene. Dette takket være implantatoverflater som ulike forskningssentra og produsenter har utviklet. De fleste tannleger som tilbyr implantatbehandling vil sannsynligvis fortsatt prioritere en viss ventetid, for vevsintegrasjon og sikker stabilitet rundt implantatet før man lager tenner på dem.
De fleste produsenter av implantater har i dag utelukkende bearbeidede overflater på skruene sine. Målet er å øke overflaten for bedre feste til kjevebenet og stimulere en raskere tilheling. Behandlingen består stort sett i sandblåsing og/eller syreetsing, samt hos enkelte i tillegg en kjemisk prosess.
Nærbilde av forskjellig overflater kan her sees på bilde fra en amerikansk produsent som tilbyr flere alternativer.
www.parkdentalresearch.com